Let's Talk

🌿 Selvregulering: Hva jeg lærer av sønnen min – og hva jeg håper han ikke lærer av meg 🌿

Å bli mamma har fått meg til å tenke mye på selvregulering. Sønnen min viser følelsene sine uten filter – han «underregulerer». Jeg derimot, har ofte «overregulert» følelsene mine og dempet dem så mye at jeg nesten mister kontakt med meg selv.

Når vi holder for mye tilbake, kan det plutselig boble over. Jeg har kjent på det i nære relasjoner, i vennskap og i hverdagen. Hvor ofte pakker vi bort egne behov for å være den som «holder roen» eller for å ikke belaste andre?

Jeg vil lære av sønnen min. Han minner meg på hvor viktig det er å være ærlig om hvordan jeg har det, og stole på at de rundt meg tåler det. Jeg vil bli bedre på å kjenne etter og gi rom for egne følelser – både de store og de små.

Men én ting håper jeg han aldri lærer av meg: Å overregulere. For jeg vet hvor tungt det kan være å bære.

💭 Kjenner du deg igjen i dette? Hvordan gir du plass til følelsene dine i hverdagen?

⁉️Hvorfor må det være så lett?

Hvorfor må det være så lett å finne løsninger når vi møter på problemer? Og hvorfor skal rådene komme så innmari fort?

Jeg tenkte på dette når jeg gikk kveldsturen min i går og det gjorde meg trist og frustrert.

🥺 Det gjør meg trist fordi det setter så voldsomt høye forventninger til hva vi skal tåle, og kunne akseptere. Det setter høye forventninger til hvor hurtig vi skal prosessere og komme oss videre. Men hva med deg og det du faktisk trenger?

🙄 Det gjør meg frustrert fordi det begrenser mulighetene vi har til å lære mer om oss selv og andre. Vi trenger faktisk å dvele ved livets spørsmål og utfordringer for å få en dypere forståelse. For hva betyr vel svaret hvis du ikke skjønne hvor det komme fra og det ikke stemmer overens med der du befinner deg?

Hvorfor må det være så lett?

Jeg vil også forså og finne løsninger, men jeg trenger å erfare det selv. Jeg trenger at noen viser meg tålmodighet, støtte og respekt nok til at jeg kan finne frem til svaret, endringen, og løsningen som passer for meg. Jeg har mitt tempo, du har ditt. Jeg har mine erfaringer, og du har dine. Trenger vi å gjøre og forstå alt helt likt?

Trenger det å skulle være så lett?

🌱 lytter du til mer enn det som blir sagt?

Hender det at du sier at alt er greit eller at du er enig i noe selv om du mener det motsatte? Vi gjør det alle sammen, og vi har lett for å godta svaret vi får til tross for at vi ser at noe annet ligger bak.

I terapirommet møter jeg daglig på motstridene svar og reaksjoner. Smil og latter som dukker opp for å dekke over sorg og kriser. Avledning og bagatellisering av egen situasjon fordi ubehaget ved å være i det blir for stort.

Det er ikke bare den som deler som har et ansvar for å si det hen har behov for, og fortelle sannheten. Vi som lytter har også et ansvar for å vise at vi bryr oss, at vi tåler det som er vanskelig, og at det er trygt å dele med oss.

🌱 lytter du til mer enn det som blir sagt?