Psykolog Janette Røseth

I dag har jeg hatt gleden av å være sammen med .
Jeg fikk dele litt av min egen historie, men først og fremst snakket vi om hjelp til hjelperen. Om omsorgstretthet. Om hvordan vi kan kjenne igjen tegnene når belastningen blir stor, men også hvordan vi kan være i forkant og forebygge før kroppen og hodet sier stopp.
For det er noe vakkert ved å bruke bidragsevnen sin. Å stille opp for andre. Å lytte, støtte, trøste og gå ved siden av mennesker som trenger det. Men det koster også. Ingen kan gi og gi uten samtidig å fylle på.
Og kanskje er nettopp slike samlinger en del av påfyllet.
Å møte mennesker som forstår. Å dele erfaringer. Å le litt, lære litt og kjenne at man ikke står alene. Fellesskap er mer enn hyggelig – det er helse. Det er oksytocin. Det er regulering. Det er medisin.
Tusen takk til Gynkreftforeningen for invitasjonen, og takk til alle som delte tanker, erfaringer og refleksjoner i dag. Jeg reiser hjem litt klokere, litt varmere om hjertet og med troen på at vi trenger hverandre mer enn vi kanskje liker å innrømme.
Ta vare på andre, men husk å ta vare på hjelperen også. ❤️

Eustress når ferien ikke føles som ferie 🧡
Sommeren kommer med forventninger.
At du skal slappe av. Lade opp. Ha det fint. Være til stede. Nyte. Og helst se ut som om du gjør alt dette samtidig, gjerne med et glass i hånden og havet i bakgrunnen.
Men for mange er sommeren alt annet enn det.
Den kan være ensom. Tung. Økonomisk krevende. Full av barn som trenger deg når du selv er tom. Full av dager uten struktur, der timene kjennes lengre enn de burde. Full av andres høydepunkter på sosiale medier, som gjør din egen sommer litt grå i sammenligning.
Og midt i alt det kommer spørsmålet ingen tør å stille høyt: hvorfor er ikke jeg lykkelig nå?
Det er lov å ha det slik. Og det finnes eustress her også.
Ikke de store ferieopplevelsene. Ikke sydenturen eller hytteuken. Men de små, viljestyrte valgene som gjør sommerdagene litt mer levelige, litt mer til dine egne.
Det kan se slik ut:
Du tillater deg å si at du ikke gleder deg til ferien, til noen du stoler på. Du lager en enkel plan for dagen, selv om du ikke har jobb å gå til. Du går ut en tur, selv om alle andre tilsynelatende er på sydenferie. Du logger av sosiale medier i noen timer, i stedet for å sammenligne ferien din med andres. Du gjør én ting du faktisk har lyst til, ikke det du tror du burde gjøre. Du setter et budsjett og holder deg til det, i stedet for å la økonomien ødelegge hele sommeren. Du sier til barna at i dag er det en rolig dag, uten å ha dårlig samvittighet for det. Du tar kontakt med noen du savner, i stedet for å vente på at de tar kontakt. Du lager noe godt å spise, setter deg ute og kaller det ferie. Du tillater deg å kjede deg, uten å fylle hvert øyeblikk. Du setter ord på at sommeren er tung, i stedet for å late som alt er strålende. Du finner én ting i nærmiljøet ditt som er vakkert, og legger merke til det.
Men hver gang du velger deg selv, skjer det noe. Kroppen begynner å tro at det er lov.
For ferie handler ikke om destinasjonen eller antall solskinnsdager. Det handler om å gi deg selv lov til å være akkurat der du er, med det du har, slik du har det.
Det er kanskje den viktigste ferien du kan ta.
Kjenner du deg igjen? Hva er din lille sommerferie, midt i hverdagen?

Eustress når kroppen og hodet har sagt stopp 🧡
Utbrenthet er ikke det samme som å være sliten etter en travel uke.
Det er når reservene har vært tomme lenge. Når du har gitt og gitt, og en dag er det ingenting igjen. Ikke energi. Ikke motivasjon. Ikke glede. Bare en tomhet der du pleide å være.
Utbrenthet er ikke et tegn på at du har gjort noe galt. Det er et tegn på at du har gitt for mye, for lenge, uten å fylle på.
Eustress i utbrenthet handler ikke om å presse deg tilbake til det som tok deg dit. Det handler om de små valgene som begynner å bygge deg opp igjen, stein for stein.
I arbeidslivet: Du sier nei for første gang. Du forteller sjefen ærlig hvordan du har det. Du tar hele ferien uten å sjekke jobbeposten. Du lar en oppgave være god nok. Du tar sykemelding uten dårlig samvittighet.
I livet generelt: Du sier at du ikke har mer å gi akkurat nå. Du prioriterer søvn over alt annet. Du hviler uten å fortjene det først. Du oppsøker hjelp, selv om du lurer på om du er syk nok til å trenge det.
Men hver gang du velger deg selv, skjer det noe. Kroppen begynner å tro at det er lov.
Eustress i utbrenthet er ikke å strekke seg utover. Det er å strekke seg innover. Mot deg selv. Mot det du trenger. Mot grensene du aldri satte.
Det er kanskje det modigste du kan gjøre.
Kjenner du deg igjen? Hva er det første lille valget du kan ta i dag, for deg selv?