Maria Rygge

I det siste har jeg tenkt mye på nervesystemet mitt.

Som mange andre har jeg vokst opp med et nervesystem i konstant alarmberedskap. Alle årene med personlig utvikling har hjulpet meg å roe det ned.

Men nå har jeg kommet i den alderen der det reagerer mer på ting. Lyder. Søppel. Tuting. Dårlig service. Mentalt og fysisk press.

En stund har jeg tenkt:
“jeg føler meg ikke som meg selv”
“jeg vil ikke ha det sånn”
“det er slitsomt å bo i Vietnam når man er overfølsom for lyder og søppel”

Og ja – alt det er sant.

Men jeg har også hørt flere si i det siste at et overaktivt nervesystem trenger å bli trygget.

Så en ny tanke har sneket seg inn de siste dagene:
Hva om dette faktisk er en mulighet til å bli enda bedre til å roe meg selv?

Så nå sier jeg til meg selv flere ganger daglig:
Det er ikke farlig at folk tuter når de kjører rundt svingen.
Du er ikke i fare selv om servitøren er litt nærmere enn du liker.
Det er trygt å pushe seg selv fysisk.
Det er ikke farlig å øve på noe du tenker at du er dårlig på.